miksmasterier

Idag for en uke siden gikk min kjære kjøkkenmaskin ad undas, ærbødig arvet av min mammas samboer og i heftige 70 talls farger. Det var med tungt hjerte jeg satt den ut på trappen for å bli kastet, man kaster liksom ikke bare sånne gamle kule maskiner. Så den står der enda, og venter på en glup ide til hva den kan brukes til heretter. Jaja tenkte jeg og bakte sjokoladekake til vårt store foreldre møter foreldre møte, jeg vispet og rørte og stekte en helt usannsynlig kompakt sjokoladekake som i beste fall vitnet om et liv på kjøkkenbenken i minst en uke før det store møtet. Alle smilte og takket og bukket og smulte med sjokoladekaken og slurpet i seg karamellsaus fra muffinsformer med sjokoladetrekk over. Godt sjokoladetrekk! Freia melkesjokolade svikter aldri, selv ikke når selvtilliten bak kjøkkenbenken svikter og man tenker at alt, alt var så mye bedre før.
Idag var det kokosmakroner som skulle i ilden, og uten miksmaster, ja da pisker man jo så klart bare for hånd. Det var bare det at etter å ha blandet egg og sukker sånn nogenlunde sammen så var armene betydelig stivere av melkesyre enn det eggedosisen var. Det gikk tregt, jeg byttet arm, feil arm, byttet tilbake, melkesyre. Det minnet meg om en fødsel. En uendelig seigpining man ikke kan komme unna uten å gi slipp på målet, hvis man først har vært så dum å starte så får man bare holde ut. Holde ut, armene mine begynner å gjøre ukordinerte bevegelser, jeg ser mannen med ljåen, eller vent, det er ikke mannen med ljåen, det er min mann! Jeg setter opp mitt sinteste og mest fortvilede blikk og forklarer med tårer i øynene mens jeg febrilsk visper rundt i bollen så det skrangler i tennene at dette, dette er resultatet av å ikke ha noen miksmaster, jeg Må ha en miksmaster. NÅ!
Min kjære ler av meg og sier jeg får kjøpe det selv, han pisker litt symbolsk rundt i bollen før han sier at nå er det definitivt ferdig, dette var jo ikke så ille. Jeg burde ha skjønt det da, mitt instinkt burde ha advart med mot å følge råd fra noen som ikke så mye som har tatt i en kakespade engang og som bare lager man som har kjøtt eller blod i seg. Aldri sukker. Ikke pannekaker en gang. Kokosmakronene ble speil egg, Kokosspeilegg med smør i i fine brede skjørter og en kry liten haug med kokos i midten. De smaker igrunn litt kokosmakron, men jeg sier det ikke høyt. Jeg sier jeg ikke kan bake mer, at vi MÅ reise opp og kjøpe en miksmaster nå. Og så setter han opp den nye julestaken vår som er rød og egentlig veldig kul før han trumfer gjennom at det skal være grønne granbar rundt lysene og jeg befinner meg i et syrebeiset furuhjem med rosa skinnsofa og panel på alle veggene. Jeg bestemmer meg for å ikke være noe glad og legger ut en hemmelig plan for hvordan jeg kan spare opp nok penger til min egen miksmaster. Og den skal være rød og uten granbar og med en motor som overdøver hvert eneste brøl i mils omkrets.
Så drar vi for å kjøpe miksmaster og jeg klarer ikke bestemme meg om jeg er mest glad over at han syns hvit er en stygg farge og stål er mye kulerer slik at vi må dra til en annen butikk bare for å få tak i stålfarget, eller fordi han betaler eller fordi jeg innerst inn vet at jeg kan alt, alt. Også furte meg til en miksmaster. Hans sier jeg ikke får hverken julegave eller bursdagsgave i år, at den glinsende fete kjøkkenmaskinen er verdt gaver for en stund fremover. Men han kan bare prøve seg, hvis jeg ikke får noenting pakket inn under treet i år så blir jeg sur. Det trenger bare være en pose seigmenn, men man tuller ikke med ting som skal pakkes inn. Hvis jeg ikke får noen innpakket gave får han blå hjemmelagde ballerinatøfler, hvis jeg får skal han få en skikkelig kul jobbebukse med puter i knærne og egen kamlomme. Men det er nok best jeg pakker inn to gaver og tar med, sånn i tilfelle…

Reklame