Nå er det bare fire dager til Søndag og vi skal starte klasse to!
Jeg vet ikke egentlig om dette er så lurt, å legge ut dette innlegget vil jo en gang for alle få frem om jeg blir drevet av ytre motivasjon (nå er det offisielt, så nå skal vi klare det) eller om jeg reagerer med å flykte og skylde på syk hund eller dårlige nerver og heller utslette både meg selv og konkurransen.
Målet med denne konkurransen er:
A. Vi skal få opprykk til klasse 3 og B.Kry skal se ut som hun syns det er moro å gå i ringen med meg.
Med utgangspunkt i denne måsetningen har jeg iløpet av de siste dagenes intense forberedelser har det gått både opp og ned og vi har gått fra: så klart vi får opprykk! til: jeg starter igjen når hunden er 3 år og mer moden. Vel, hvis jeg skal være ærlig så tror jeg ikke det har så mye med hundens modenhet å gjøre, men heller hva slags trening man legger ned.
Blod, svette og tårer!
Hvis jeg terper mye på øvelsene blir det forutsigbart og vi mister intensiteten og interessen, når jeg skal belønne konkurranselikt med meg selv ser det ut som hun holder på å brekke seg. Hun er ikke en som møter deg i døra for å få kos, hun er en hund om a)sjekker om hun kan presse seg ut døra før du får kommet deg inn eller b)hvis ikke det går viser at hun er glad for å se deg ved å ta rennafart, sette begge forbena i magen på deg for i neste øyeblikk sette tennene i den andre stakkars hunden din. På en måte litt som en autist som ikke er så flink på sosial interaksjon med andre eller en med adhd som ikke vet hvordan han skal reagere og dermed reagerer på helt feil måte. Min hund reagerer på helt feil måte!
Så det vi har gjort da, om ikke for annet formål enn å døyve min egen nervøsitet og tvangstanker om hva som kommer til å skje på søndag, er å trene på å kose! jeg legger meg ned på gulvet når jeg ser tv og koser(ja, jeg koser hvertfall, kry tråkker rundt og ruller seg over meg, sikkert for å gni av seg all møkken hun har fått på seg ute)
Når jeg slipper henne ut av buret må hun komme på plass og gå fot helt til jeg sier det er greit. Da ser det hvertfall ut som hun bryr seg om meg. Før hun skal ut døra trener vi signalkontroll, og da skal det være rett med en gang ellers får hun vente inne litt.
I tillegg prøver jeg å gjøre treningen uforutsigbar ved å trene ting så vanskelig som mulig, som feks at jeg trener avstanden mens jeg ligger på gulvet og holder frem en godbit når hun skal sette seg opp, eller står over henne og holder en leke så det vil være lettere å sette seg og ta den enn å legge seg ned som hun skal.
Vi har trent på å sitte lenge i utgansgstilling og vente, ligge og stå lenge mens jeg stiller meg opp rett før jeg skal kommandere på plass.
Jeg har begynt å trene inn dekk med hodet ned, og nå begynner hun å ta det inn i fellesdekken. Foreløpig er det ikke noe krav at hun skal ligge ned med hodet hele tiden.
I tillegg kjører vi noenganger to øvelser etter hverandre, noenganger belønner jeg inni en øvelse, noen ganger går jeg en lang strekke(liksom ut av ringen) før jeg belønner med yndlingsbamsen, en snorkende armadillo fra europris.
Jeg har faktisk vært skikkelig nervøs før denne gangen også, så en kveld måtte jeg faktisk sette meg ned og skrive alle tingene jeg var redd for skal skje. Det hjalp, både fordi da slapp jeg å tenke på å huske på alt som kunne gå galt men også fordi jeg fikk en arbeidsliste med hva vi skal fylle tiden vår frem til søndag med.
Det er jo bare å gjøre det!
jakt og fiskekroken 