Jeg glemte visst å dundre neven i bordet når jeg skrøt av at jeg ble bedre, for det gjorde jeg altså ikke. Ikke mer enn at jeg hadde skrevet forrige innlegg våknet jeg opp med minst 47 i feber og verken paracet eller kaldt vann kunne lindre mine smerter. Jeg vil bare få påpeke det at jeg verken har spist sjokolade eller brukt snus siden lørdag, og ikke fordi jeg ikke vil!
Du vet du er utenfor all hjelp når du går på butikken i ullstilongs og boblejakke og kikker på blader som vi over 60 eller blir stående foran brosjyrer av eldre boliger i rolig barnefritt miljø.
Aasne har måtte smøre seg med tålmodighet, ettersom å sette meg bak rattet hadde vært like trygt som å drikke en helflaske på styrten for så å kjøre. Heldigvis er det mange å leke med her, og hun er såpass stor at hun klarer seg for det meste selv. Likevel begynner jeg å merke at det kanskje er på tide hun kommer seg i barnehagen igjen når hun
a)skriver på meg med usynlig tusj som kun vises når man lyser på den
b)vet bedre enn noen annen hvor paracet brettet er og hvordan man knekker av tablettene eller
c)samler sammen alle nøklene til åtte samtlige dører med nøkkel i og gjemmer under hodeputa i senge(sammen med rådyrlokken vi bruker på jakt)
Idag er hun derfor i barnehagen igjen og jeg ligger hjemme med vårt nye tilskudd i familien;øreverk.
Vårt nye tilskudd har vel igrunnen lusket i dørene lenge, men ingen har liksom lagt merke til henne før. Før hun skrek til midt på natten at HER ER JEG og jeg snublet ned trappen, knuste tåa mot gelenderet og rutsjet utenfor siste platå før jeg i det hele tatt når jeg så var kommet inn i stua rakk å åpne øynene og stupe opp i boksen med strikkede luer, Så nå har jeg to varme luer til ekstra bruk, to er nemlig akkurat passe til at det hjelper mot/eller for selvmedlidenheten jeg har veltet meg i den siste uka. Det er faktisk ikke utenkelig at det kan begynne å lekke blod fra ørene, noe som kan være symptomer på en rekke alvorlige sykdommer, om jeg bare følger med.
jakt og fiskekroken 