2. agilityhelg

I helgen har vi vært i Son for andre helg på agilitytrenerutdanningen.
Det beste med hele helgen var å ikke ha ansvaret for å rydde eller lage mat. Bestemor og bestefar driver drive in hotel og jeg trenger bare knipse og si hei så kommer de løpende med alt jeg måtte ønske meg.

Lørdag begynte med en gjennomgang av lekser, status på felt, slalom og handling. Vi har begynt litt på alt, men jeg har aldri hoppet henne annet enn noen få ganger med hoppteknikk. Slalom har vi såvidt startet på med to porter og felt har vi også begynt på. Aner jeg et visst mønster i dette? Jeg kan aldri tro jeg er en slik som bare begynner på masse og ikke gjør det ferdig, dette må vi gjøre noe med!
Første økt var delt i tre stasjoner: en for bakpartskontroll, en for løpende felt og en for nesedytter til vippa. Neste økt trente vi one jump øvelser og resten av dagen ble brukt på handling; gå baner og finne bytter, prøve med menneskehund og også med sin egen om man følte seg klar. Jeg pøvde en kvart bane med kry, innkallingstart hvor jeg stod ved hinder nr 3.
Jeg sovnet klokka ni den kvelden, midt oppi en stor posjon lasagne…

Søndag startet vi med hoppteknikk øvelser. Jeg har jo vært igjennom dette før, men det virker som for hver gang jeg hører om det, jo mer forstår jeg . Alle som skal forklare det sier det på ulike måter og da e det mye enkelere å plukke ut hva som er viktigst. Etter lunsj var stasjonene: slalom og nesedytter. Snille Tove filmet en av øktene på starten med 2×2.
Så trente vi på forskjellen mellom å løpe gjennom en tunell uten å rope= hunden skal rett frem og å rope mens hunden er i tunellen= hunden skal svinge mot deg nå den kommer ut. Noen hadde byttet ut snille lille kry med selvkontroll og kastet inn et agilitymonster så vi fikk trene på sirkelarbeid hvor hun ikke fikk løpe inn i tunellen før jeg løp mot den. Da bet hun meg i rompa istede.
Idag sitter jeg hjemme i regnet og slapper av, pakker ut OG planlegger treningen for resten av dagen. Helgen var nemlig utrolig bra lagt opp og gjorde så jeg fikk masse av motivasjon for å trene videre på alt vi gikk igjennom!
hoppteknikk på søndag

campingtur eller hundekurs

Fin sitt og bli med åpne skuldre, nesten som en prest!

Reklame

the games we play

Noe produktivt kommer det da ut av å være alene hjemme, jeg har tvingt meg selv til å se igjennom treningen vår for å finne ut hva som irriterer meg.
1. Kry spinner ut av buret og bryter dermed alle regler for hvordan en hund skal våkne opp: rolig skritt ut av buret og gjerne en strekk eller to så kroppen rekker å reagere.

2. At hun alltid løper i forveien, enten det er til døra, ned trappa, frem til treningsplassen eller bare uten mål og mening. Løping er målet og meningen med livet. Om man snubler ned trappa eller sklir på parketten spiller ingen rolle, det skal skje fort og med en gang. Uten å vente.
Det minner meg om et foredrag jeg var på en gang. Ikke husker jeg hvor det var, eller hvem det var med, men jeg husker han pratet om forskjellen på folk nå og før. Folk er så rastløse, alt skal skje FORT, MED EN GANG, UTEN Å VENTE. Kan hende kjente jeg meg igjen i det han sa, for jeg husker det skikkelig godt enda. Det er ikke farlig å kjede seg litt, det må ikke skje noe hele tiden!

3. Mangelen på sosialt samvær, for reka er jeg bare adgangen til alle livets goder. Intet mer, intet mindre

Vel, ta tak i alt som en irriterende og gjør det til en lek var det noen som sa en gang. Så her er våre leker:
1. How slow can you go
Hver gang jeg slipper kry ut av buret passer jeg på å lukke alle dører. Hunderommet er ikke stort, så hun får ikke gjort så mye ugagn.
Dermed kom hun tilbake til meg, strakk på seg eller bare stod og kikket. Ingen traving eller gallopp. Det har jeg belønnet, og nå er vårt lille rituale; du strekker deg med en gang du kommer ut av buret= du slipper ut av døra for å gå på do.

2. Magnet leken
Når hun styrtet forbi meg i trappa eller ut i gangen til døra stoppet jeg bare opp. Jeg ser for meg hun har en magnet i siden. Om hun går forbi meg er det ingen magnet til å dra meg fremover, men så fort hun kommer og «hekter» meg på igjen begynner jeg å virke. Etter vi startet denne leken er hun blitt mye flinkere til å følge med på hvor jeg er og ser ut til å tro at denne magnet greia virker i andre sammenhenger også. Ju fååållow me to the kitchen, daats right, aalmost ter…

3. kosepause!
Istedefor lekepause har vi kosepauser. Siden vi er så flinke og jobber med leksene våre hele tiden har vi masse muligheter til å utvikle kosepausene mellom shejping øktene, og det verste av alt er at det virker!

nye kule amokk handlenett har ankommet

kjære gud….

…gjør sånn at noen kommer hit og bretter klær

Ikveld trøstespiser jeg, det er ikke noe gøy å være alene hjemme likevel

alene hjemme

Nå vet jeg hvordan det er å være ungkar og spellemann, man kan jo gjøre akkurat som man vil. Når man vil!
Jeg har sett filmer, trent hund, pakket inn gaver, hoppet i senga, rotet så mye jeg bare kan og IKKE ryddet opp igjen og vasket stekepannen i oppvaskmaskinen!
Igår var hele dagen viet til hund. Vi gikk tur, gikk oss vill, gikk enda en tur og gikk oss enda en gang vill.
Og så var vi på tur med Zoran og Kry for å ta hoppebilder. Ikke lett, det var ikke så lenge vi hadde sol så vi måtte gi oss ganske raskt. Synd, ettersom jeg begynte å få teken på det.

Larvik tur

Ut på tur, forbanna sur. Vel det har vi hvertfall ikke vært i dag, hverken jeg eller Hilde.
Zoran skulle klippes i Larvik, og jeg ble meg for å trene videre på operasjon dørmatte (kry skal ligge like stille som en dørmatte) Alle muligheter for å trene er en bra mulighet!
Vi var vel kanskje litt spent begge to, zoran på stellebordet og kry liggene under…

Men det gikk over all forventning! Jeg vet jeg har sitert elin før, men jeg gjør det igjen; det hjelper å trene jo!
Timen begynte friskt med litt balanseøvelser på rygg mens zoran ble gjort klar. Jeg ante ugler i mosen da aktivitetsnivået gikk opp istedefor ned, og kaffen min rakk å bli kald innen jeg ble ferdig å fore reka på gulvet. Er det meg som ikke setter opp kriteriene eller er hunden et håpløst kapitel. Vel, dere kan jo gjette det; shame about the handler. Høy frekvens=høy aktivitet og stor variasjon når belønningen uteble. Jeg har jo vært gjennom dette før, på flere øvelser, men noenganger skal man ha litt vanskeligere for det. Jeg sluttet å fore helt og den lille ormen på gulvet gav tilslutt opp, la seg på siden for å slappe av og tjente en forkule for sin stormende intelligens.
Iløpet av timen(e) vi slo ihjel inne på klipperommet havnet den lille rotta oppi sofaen mellom meg å hilde og der lå hun! Selv om hun prøvde å sparke hilde ut av sofaen (og i ærlighetens navn, det prøvde jeg også på men det var ikke så lett å gjøre det uten å bli oppdaget), selv om hun nesten svelget en twist, og selv om jeg er sikker på at hun slapp fra seg pelsen sin med vilje, så kunne man nesten ta henne for en voksen veloppdratt hund.

I tillegg har hun virkelig lagt fra seg navnet kry krokodille og heter nå bare busta. Ingen krokodille tendenser verken når zoran ble sluppet ned fra bordet eller selv om vesken med godbiter stod fremme. Er det virkelig mulig, det hjelper å trene! zoran kan prøve å ta fra henne pinnen, de herjer sammen på gulvet og hun syns det er gøy!

Høye på gode resultater merket vi ikke den skingrende lyden utenifra før vi var kommet et godt stykke på hjemveien. Blame it on the others tenkte vi og hyttet neven til typen bak oss. Det var bare at når vi sveivet ned vinduet for å kaste brus på den andre bilen at lyden plutselig var faretruende nær. Var det, kunne det være, vår bil??
Vi stoppet for sikkerhets skyld, sjekket gummien på alle dekken etter ekstrem varme, konstaterte at jo, bakdekken så nok litt skeive ut, fleipet nervøst om eksploderende dekk og ringte så fort vi kunne etter hjelp.
Selv om man riktignok ikke skal sjekke gummien på hjulene etter varme, men snarere mellom boltene, og selv om bakdekken var akkurat slik de skulle være, verken skjevere elle rettere, så må vi unektelig ha sett ut som vi hadde peiling der vi gikk rundt bilen og eliminerte hva som kunne være galt eller ikke.

NAF kom etter nøyaktig halvannen iskule og en kaffe latte, han merket derimot ikke noe galt og sa vi kunne kjøre hjem på eget ansvar så fremt det ikke begynte å hyle igjen. Det var fristende å kaste den siste iskulen på den snikende mannen som runde på runde sirklet rundt vårt NAF møte og glodde så øynene holdt på å trille ut av skallen på ham. Ikke engang når vi glodde tilbake og prøvde å si noe til ham, slutten han å sirkle. Han minnet meg om en gribb som ringet og ringet, klar til å kaste seg over oss når tiden var inne. Plutselig følte jeg medynk med de stakkars dyrene i Afrika. Var det sånn det føltes, var det virkelig ikke noe håp, var det et tegn, ville vi klare veien tilbake til Sarangeti?..nei jeg mener Arendal.

Hjelpen var nærmere enn vi trodde, og ut av mørket kom en reddende engel i supermann kappe og med ferdig oppvarmet bil. Vi byttet bil, kjørte fra ham og kom oss helskinnet hjem. Hva som skjedde med gribben vet jeg ikke, men han sirkler vel rundt på e-18 enda, på jakt etter nye ofre.