kveldstrening med Hilde

Igår kveld kom Hilde ned og trente sammen med meg. Det blir alltid så bra trening når man er to for da er man liksom pokka nødt til å trene effektivt på sin tilmålte tid i tillegg til at man har tilskuere som følger deg med argusøyne.
Hilde har trent masse på stå under marsj og fått frem en utrolig bra og kontant stå, når hun i tillegg fikk overbevist zoran at det lønte seg å bli stående så kom belønningen til ham så ble det rett og slett vakkert. Lekte gjorde han også, selv om han var litt tregstartet så fikk Hilde han alltid opp i lek når det var tid for lekepause.
Vi lo litt av at mine «lekepause» rop på kurs faktisk hadde blitt et aversiv for Hilde. Det er jo litt morsomt å se tilbake til det når hun har fått lekingen så bra til idag. Men det er også et tankekors over hvor følelsesmessig engasjerte vi blir av hundetreningen og hvor lett det er å glemme at det SKAL VÆRE GØY! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kan tenke tilbake på treningen og huske at jeg har vært like sint og/eller lei meg når ting ikke har fungert som enhver annen personlige krise.
Hundetrening handler om mestring. Hvis man ikke får til det man prøver på går det ut over selvtilliten for hundetreningen og det blir ikke lenger lystbetont. Det er derfor viktig å sette små mål for seg selv når det buttet imot så man ser de små fremskrittene som faktisk skjer.

Når det er sagt tror jeg ingen har vondt av at det butter imot noenganger, livet er jo ikke noe gøy om man bare vinner!

trening nemo

Advertisements

2 responses to this post.

  1. Jeg er så enig med deg Siv. Selv så vanskelig det har føltes og så sur jeg har vært innimellom er det utrolig deilig å se at det går fremover. En er vel slik skapt at man trenger motgang for å sette pris på fremgang. Jeg vokser veldig på å trene sammen med andre, fordi jeg må som du sier, ta meg selv i nakken. Jeg liker at noen spør meg, hva driver du med nå da?? Da må jeg faktisk stoppe opp og vurdere treningen. Takk for en inspirerende kveld og masse gode tilbakemeldinger 🙂

    Svar

  2. Posted by doggiezen on 26/05/2009 at 20:28

    Det er så sant det du skriver, Siv. Det er ubehagelig å trene på ting vi ikke får til, særlig når vi har mislyktes gang på gang. Den ubehagelige følelsen kommer fordi selvtilliten forsvinner tror jeg. Men så må vi til slutt vise hva vi er laget av, om vi vil gi opp, eller ta fatt med nytt mot. Bare jeg får rullet meg litt i selvmedlidenhet først, pleier jeg å være klar for en ny giv! Ikke minst når jeg får så god hjelp fra deg, Siv, og ikke minst praktisk hjelp fra medelever, les: Hilde & Zoran.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: