Når vi hadde besøk kommenterte Fanny at nemo begynner å bli tykk. Han er nok litt bortskjemt og han får nok litt ekstra fordi han tilfeldigvis er der når vi spiser (tilfeldigvis?) eller bare fordi han er nemo… Dette høres mistenkelig ut som en viss annen jeg også kjenner…la meg tenke
Vi har nok ikke vondt av litt mosjon verken jeg eller nemo, så igår startet vi prosjekt en sprekere fremtid. Dere som har fulgt med på bloggen husker sikkert perioden hvor jeg fikk min nye pulsklokke og den voldsomme treningsiveren jeg fikk da jeg kom igang. Det gikk skikkelig bra helt til det kom noe i veien så jeg ikke fikk trent på en hel mnd, og da ble det veeeldig vanskelig å komme igang. Når sant skal sies har jeg fortsatt ikke etter halvannet år fått til å kommet ordentlig igang.
Men nå! Skal vi hvertfall prøve.
Igår forsøkte jeg for første gang etter min uheldige sykkeltur som endte i gips å sykle med hundene.begge hundene. Utrolig nok endte sykkelturen verken med kry krokodille i dekket, en lettere overvektig syklist i grøften eller bekymrede forbipasserende som stoppet opptoget, så at det var en suksess er nesten sant. Riktignok hang jeg i bremsene nesten hele veien og måtte bruke all min tålmodighet i å prøve å holde tempoet på et nogenlunde akseptabelt nivå så vi ikke risikerte å komme i sykehusprotokollene neste dag, men vi kom oss hjem med hendene seirende over hodet og en erfaring rikere.
Idag har vi begitt oss ut i de dype flottinfiserte skoger på tromøya, for variert trening er jo bra. Ingen hunder til å dra meg og ingen sykkel å lene meg til i oppoverbakkene, men igjennom kom vi oss. At jeg hadde eminemt selskap av min pratsomme lillesøster gjorde så jeg nesten bestemte meg for å gå den lange runden, men bare nesten, det er nok best å ikke bli alt for ivrig.
Når det er sagt hadde jeg satt stor pris på heiarop om dere ser meg i veikanten i fremtiden eller selskap på noen av turene. En sprekere fremtid here we come.
jakt og fiskekroken 