Kry 2 år!

Oj oj oj, jeg glemte det nesten. Takk Jeanette for at du minnet meg på det, Kry er 2 år idag og vi feirer med en liten bilde collage. Trykk her så kommer du dit.

Reklame

klikkerhunden amy

Her kommer en liten mimrefilm fra når vi startet å trene lille amy. Amy er puddelen til Hilde, og skikkelig søt. Det morsomste er at vi har klart å fange når hun bretter inn forlabbene, altså bare det fremste leddet. Jeg skal forsøke å filme dette også en dag og legge ut. Tenk så greit om hun legger seg på utsiden av ruta. Så kan en bare be henne brette inn labbene under seg!
Filmen under er hvertfall fra vi skulle få henne til å gå oppi en stol. Hun hadde hengt seg opp i å kun krafse på kanten med forbena, så vi startet med en lav skjærefjøl for å få henne på med alle fire bena. Ettersom hun var så låst i å krafse med forbena startet jeg med å kun klikke for bakben på brettet. Deretter gikk vi over til en ildfast form for å øke vanskelighetsgraden, ikke noe problem. Amy fikser alt. Gå amokk 🙂

det er så kjedelig

Det er helt utrolig hvor lyst man får til å trene når man ikke KAN det. Jeg kan godt VELGE å ikke trene noen dager, men hvis jeg ikke kan kommer jeg på utrolig mange ting jeg trenger og har lyst å trene på. NÅ! Heldigvis kan vi jo trene på slike ting jeg syns er utrolig kjedelig å trene på, som fellesøvelser. Vi har ikke ferdig felles sitten foreksempel, neseprøver på korte avstander med mye trykk rundt. Det vil si at hun ikke skal løpe ut, men kunne sortere pinner selv om de ligger rett ved tilskuerne og hunder som står på andre siden. Jeg kan tenke meg at det aller vanskeligste er en hund som ligger og stirrer på henne mens hun skal søke, så det får være målet at hun skal klare.
Og så fri ved foten da, nå er vi godt i gang på både en fin posisjon og kontakt. Hun får ikke lov å slippe meg i det hele tatt hverken mens vi går eller hun sitter i utgangstilling. Så det er jo klart at vi kan trene på disse tingene…mene…det er jo mye gøyere hvis jeg foreksempel kunne file på innkallingen, lange utsendinger til ruta eller fine opptak på lange apporter. Så iblant er det kanskje fint at man ikke har noe valg men bare MÅ gjøre noe.

Igår sprakk litt av såret også, hun mistet potesokken og bandasjen mens vi var ute og så blødde hun når vi kom inn igjen. Det ser ut som det bare er helt i enden av såret, så jeg tror ikke det gjør noe. Etter en samtale med veterinæren igår fant vi ut vi skulle se det an. Hvis det ikke ordner seg skal vi behandle det som et åpent sår istedenfor. Det er nemlig helt umulig å holde henne på et normalt aktivitetsnivå. Idag foreksempel skulle vi gå ned trappa og jeg holdt henne bak meg så vi kunne gå ned i et passende tempo. Plutselig flyr hun forbi meg, tar tre trinn i et og ramler ned siste biten av trappa. Hun har liksom ingen normale reaksjoner, avogtil skulle jeg ønske hun var mer som en gammel volvo. «Fri» -okej, da kan jeg reise meg og gå normalt bort dit vi skal. Ikke «f..» og så er hun allerede dit vi skulle. Jeg håper håper dette ikke tar så lang tid, akkurat nå kan jeg ikke huske hva dyrlegen sa, var det en uke?

Kristin og Heidi etter en fin prøvehund runde.

Nina og Glød

Gøril og Lucky