Low life nyttårsfeiring

Jeg har vært på enda en skitur. Denne gangen en litt lengre en. en alt for lang en. Det er vel ingen hemmelighet at jeg har utrolig dårlig kondis, jeg tror ikke jeg har blitt ordentlig sliten på lenge, jeg har blitt lat. Derfor burde det kanskje ringe et par varselbjeller når mamma spurte om jeg ville være med på skitur etter jobb. Det var jo skikkelig fint vær, jeg hadde nettopp hentet skiene mine og det passet ypperlig med en litt lang skitur før vi skulle ut og feire nyttårsaften hos noen venner. Det er bare det at mamma er som en kakkerlakk. Hun blir aldri sliten eller skadet. Hun løper opp motbakkene samtidig som hun kan prate uten å bli anpusten eller den minste antydning til å bli varm. Hvis man ikke har vokst opp med henne er det nok til å ta fra deg all selvtillit. Jeg mener, her kommer jeg prustende opp bakken i snegletempo med melkesyre i armene og hun ser ut som hun er ute på søndagstur mens hun smilende venter på meg i hver eneste bakke.
Jeg burde ha visst det allerede da, og spesielt siden hun er mammaen min. Men jeg trodde helt ærlig vi bare skulle gå en liten time.
For et par år siden var jeg nemlig på ski med en kamerat som hadde besøk av to tyskere. Vi tenkte å vise de litt ekte norsk natur og tok de med opp på øynaheia for å gå på ski. Det gikk jo ganske sent da, så jeg tenkte jeg skulle gå litt i forveien, okej da, litt for å tøffe meg, jeg gikk og gikk, stoppet og ventet iblant men de andre kom aldri. Så jeg gikk og gikk og gikk, helt til jeg kom til et skilt hvor det stod at jeg hadde tatt den lange løypen! I all min iver hadde jeg gått feil og glemt å se etter skilter eller hvor løypen gikk. Det ble en laaang tur, helt alene, og de andre måtte vente både vel og lenge på meg før jeg kom tilbake til bilene.
Vel, siden jeg hadde gått i denne fellen en gang før tenkte jeg at jajamensann, den løypen greier jeg å gå en gang til for nå vet jeg jo hvor den går og hvor lang den er.
Vi gikk avgårde med fatt mot, kry er ikke verdens beste snørehund enda, men hun kommer seg og det var jo som sagt fint vær og vi gikk, og gikk, og gikk….
og når jeg trodde vi nesten var fremme så kom vi til et skilt; 7,5 km igjen stod det på skiltet! Aldri har vel 7,5 km vært så lenge, og aldri har jeg vel vært så tom for energi. 2 og en halv time gikk vi!!! Fra null til to en halv time på en dag var vel kanskje ikke noe sjakktrekk.


Akkurat her var jeg heeelt tom for energi, og da hadde vi enda et godt stykke igjen.

Jeg frøs så jeg hakket tenner hele veien hjem i bilen med varmeannlegget på fullt. Snille Atle hadde tappet i badekaret til jeg kom hjem, så jeg kunne bare synke ned og slappe helt av. Tilslutt fikk jeg varmen i meg, og et knekkebrød og en yoghurt.
Vi dro avgårde til nyttårsmiddag, god middag med kalkun og tilbehør. Men midt i middagen måtte jeg gi meg. Jeg klarte ikke få ned en matbit, jeg var kvalm og svimmel og så stjerner hele tiden så Atle kjørte meg hjem til sofaen. Der lå jeg fra åtte til ett og bare våknet opp avogtil, klarte ikke ha på noe lys eller lyd eller engasjere meg i noe.
Jeg var sikker på jeg kom til å få omgangsyka ettersom det har gått på jobb, verdens verste nyttårsaften! I ettertid var det ikke omgangsyka eller noe annet virus, jeg tror bare jeg tappet meg helt for energi på den skituren så jeg ikke hadde noe mer å gå på.
Stakkars mamma prøvde å trøste og si; ja men vi gikk jo langt og det var jo veldig kaldt. Men jeg vet hva det var; jeg er bare i elendig form! Snakk om lowlife, hvis det fortsetter sånn kommer jeg ikke til å klare å sykle frem og tilbake til hovefestivalen en gang 🙂

Ps, Ja jeg har gått tur idag også, selv om jeg var fyllesyk etter en fuktig fest hos elin

Slitne og kalde etter turen:

Advertisements

6 responses to this post.

  1. Huff, for en tur.. og vet du hva? Nå skal jeg komme med et GODT råd til alle dere som ikke har blitt så gammel som jeg er enda: Bruk kroppen deres NÅ mens dere er unge, for når dere nærmer dere 35 og over, DA kommer verkene og vondtene og sånt UTEN at dere har gått mange timer på ski.. De bare er der en dag, og går bare vekk av og til. Da blir det en stor bragd å stå på miniski ned en bakke som nesten ikke kan kalles en bakke, og joggeturer på opptil to minutter er maks av det kroppen kan klare.

    Høres dette ut som dommedag? Vel, det er ikke det. Det er følgene av å ikke bruke kroppen sin og komme i form mens man er forholdsvis ung…

    Midtlivskrise, jeg? Nei, bare realist! 🙂

    Svar

  2. Posted by mette on 03/01/2010 at 19:16

    Jeg ler Siv, du er ikke fryktsom ihvertfall!! Jeg hadde dødd..

    Svar

  3. Du er en kompleks liten stor person Siv :))Utrolig vittig!!!!….

    Svar

  4. Posted by Trine on 05/01/2010 at 15:43

    Heisann

    Kom tilfeldig over siden din.
    Fornøyelig lesning! 😀

    Svar

  5. Må si at du er veldig god til å skrive :). Stakkars deg Siv, men kondis kan man heldigvis gjøre noe med om viljen er der :). Lykke til med proskjekt kom iform 🙂

    Svar

  6. […] fjelltopp) sammen med mamma, onkelen min og svogeren min. Vel, det endte nesten like tragisk som denne gangen. Men jeg kom meg […]

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: